Hvordan marcel proust blir digital | william fenton

Timer før Tyskland formelt erklærte krig mot Frankrike i andre verdenskrig, pennet Marcel Proust et brev til sin økonomiske rådgiver som forventet skrekkene som skulle komme.

"I de forferdelige dagene vi er igjennom, har du andre ting å gjøre foruten å skrive brev og bry deg med mine små interesser, som jeg forsikrer at du virker helt uviktig når jeg tenker at millioner av menn kommer til å bli massakrert i en krig mot krigen Verdener som kan sammenlignes med Wells, fordi Østerrikes keiser synes det er en fordel å ha utløp til Svartehavet."

Dette brevet, som ble komponert natt til 2. august 1914, og digitalisert i nettutstillingen Proust og den store krigen, gir et unikt glimt inn i hodet til en av Frankrikes fremste forfattere før krigen før slutt på alle kriger. Som en del av et initiativ på tvers av campus ved University of Illinois, omsetter denne utstillingen prosjektbasert læring: en semesters lang innsats av François Proulx, adjunkt ved University of Illinois, Urbana-Champaign, og hans doktorgradsstudenter kuratere, digitalisere, kontekstualisere og oversette Proust krigskorrespondanse.

Den utstillingen gir et glimt av en lengre og pågående digitaliseringsinnsats ved University of Illinois, Urbana-Champaign. Takket være et samarbeid med den franske kulturtjenesten og hundreårskommisjonen vil fakultet, ansatte og studenter lage hundrevis av sjeldne brev skrevet mellom 1914 og 1919 offentlig tilgjengelig neste høst i Marcel Prousts World War I Letters: A Digital Edition . Selv om dette prosjektet vil være en velsignelse for Proust-lærde og historikere fra første verdenskrig, bør innsatsen interessere en rekke lærere og entusiaster på nettet.

Hvordan kan litteratur hjelpe oss med å minnes, huske og revurdere krig? Hvordan skal en vitenskapelig utgave se ut på 2000-tallet? Og hvordan kan den digitale versjonen overstige dens motstykke?

WWI Today

Første verdenskrig tar ofte en baksete til andre verdenskrig i amerikansk historisk minne. Dette reiser hindringer for de som ønsker å minnes hundreårsdagen for USAs inntreden i krigen (6. april 1917). Bénédicte de Montlaur, kulturrådgiver for den franske ambassaden, erkjente den utfordringen under vår samtale om digitaliseringsinnsatsen Proust.

"Den første verdenskrig er ikke til stede i det offentlige minnet her som i Frankrike, men det er derfor vi synes det er viktig å fokusere på hvordan denne krigen formet internasjonale anliggender, " forklarte hun. "Det markerer FNs begynnelse, og det var da Amerika ble en supermakt."

Den franske ambassaden har planlagt en rekke arrangementer for å minne om hundreårsdagen, inkludert konserter, konferanser, filmvisninger, og, selvfølgelig, sponsingen av Marcel Prousts World War I Letters: A Digital Edition .

University of Illinois, Urbana-Champaign, som har en av de største samlingene av Proust-manuskripter, er en naturlig samarbeidspartner for den franske ambassaden, da den søker å styrke båndene mellom franske forskere, intellektuelle, kunstnere og deres amerikanske kolleger. (Montlaur bemerket at ambassaden også samarbeider med Columbia University, Duke University, NYU, Texas A&M University og UCLA om andre hundreårs-jubileumsprosjekter.)

"Proust er den franske forfatteren alle refererer til. Han er vår Shakespeare. Han er vår Goethe, " forklarte Montlaur.

Å minnes første verdenskrig ved å bruke Proust-korrespondanse tjener ikke bare interessene til Proust-lærde; det mobiliserer også interessen deres for å trekke ny oppmerksomhet til krigen. Prousts brev gir tekstur til opplevelsen av krig, og utfordrer mekaniserte assosiasjoner med glimt av tvil, fortvilelse og ærbødighet.

I et brev fra mars 1915 husker Proust: "Jeg gikk utenfor, under et klarsynt, blendende, irettesettende, rolig, ironisk, morsmåne, og når jeg så dette enorme Paris som jeg ikke visste at jeg elsket så mye, ventet, i det ubrukelige skjønnhet, for angrepet som ikke lenger kunne stoppes, kunne jeg ikke hindre meg i å gråte."

I brev fra den sommeren klager han: "Vi får beskjed om at krig kommer til å bli poesi, og jeg tror ikke helt på det. Uansett hva poesien hadde dukket opp så langt var ulikt med virkeligheten." (Jeg ville være overmodig hvis jeg ikke la merke til at Proulx sine studenter, Nick Strole og Peter Tarjanyi, kuraterte og oversatte disse brevene.)

Prousts brev minner oss om de menneskelige kostnadene ved krigføring og artikulere tvil om at vi sjelden tillater fremtredende forfattere. En digital utgave av den korrespondansen kan hjelpe med å de-monumentalisere Proust og gjøre ham mer tilgjengelig for lærde, lærere og elever.

The Kolb Edition

For å sette pris på den digitale utgaven som kommer, må man forstå hvordan Proust ble studert før. De facto-utgaven av Proust er en 21-bindende utgave av brev redigert av Philip Kolb, professor i fransk ved University of Illinois. Denne utgaven ble publisert mellom 1970 og 1993 - kort tid etter Kolbs død - og representerer hans livsverk.

Kolb-utgaven er bemerkelsesverdig i sitt omfang og ambisjoner. I tillegg til å samle alle tilgjengelige brev på publiseringstidspunktet (mer enn 5.300), søker han også å plassere dem i kronologisk rekkefølge. Dette er ingen liten bragd gitt at Proust ikke daterte brev. (Det var ikke noe behov fordi brevskriving var en daglig aktivitet og konvoluttene inkluderte portotegn.) Kolb tilbrakte mesteparten av sitt yrkesaktive liv med å utføre inferensiell detektivarbeid. Hvis Proust for eksempel nevnte tåkete vær i et brev, ville Kolb finne værmeldingen fra måneden for å utlede eller i det minste begrense datoen. Han registrerte alt dette kontekstuelle materialet, det vi vil kalle metadata, på indekskort - mer enn 40 000 totalt.

Som Caroline Szylowicz, bibliotekaren Kolb-Proust, kurator for sjeldne bøker og manuskripter og førsteamanuensis ved University of Illinois, forklarte det, opprettet Kolb effektivt en papirbasert relasjonsdatabase . Han opprettet filer for hver person som er nevnt i korrespondanse, filidentifikatorer for hver bokstav og til og med en fullstendig kronologi av Prousts sosiale liv.

I løpet av de 25 årene siden publiseringen av det siste bindet har mer enn 600 brev dukket opp i auksjonskataloger, spesialtidsskrifter og bøker. (Samlingene ved University of Illinois har økt fra 1100 på tidspunktet for Kolbs død til mer enn 1 200 i dag.) Disse brevene er verdifulle i seg selv, men de endrer også måten lærde forstår det eksisterende korpuset. For eksempel kan et nytt brev inneholde informasjon som reviderer tidligere kronologi.

Det er ikke lenger mulig å produsere en oppdatert Kolb-utgave. Av en rekke institusjonelle grunner oppfordres ikke lenger fakultetet til å produsere enorme vitenskapelige utgaver, ikke mindre arbeid som krever flere tiår å produsere. Utgivere er ikke ivrige etter å skrive ut versjoner med flere bind for et begrenset publikum.

"Med det stadige utseendet på gjenoppdagede eller nylig tilgjengelige brev, ville en ny trykkutgave være utdatert i løpet av noen tiår, " forklarte Proulx. "En utgave på 20 bind vil også være uoverkommelig dyr for individuelle lesere, og stort sett bare tilgjengelig i forskningsbiblioteker."

En digital utgave derimot, trenger ikke en utgiver, og den kan utvides for å imøtekomme nye brev og kontekst etter hvert som den blir tilgjengelig. University of Illinois ved Urbana-Champaign Library begynte digitaliseringsprosessen rett etter Kolbs død: spesielt Szylowicz markerte (ved bruk av TEI) Kolbs forskningsnotater og dokumentasjon for å gjøre dem elektronisk tilgjengelige via Kolb-Proust Archive. Marcel Prousts brev fra første verdenskrig willextend det arbeidet ved å digitalisere hundrevis av hans faktiske brev.

Mot en digital utgave

Mens Proust Digital Edition ikke vil være tilgjengelig før neste høst - en gang før hundreårsskiftet 11. november 2018 - kan leserne forvente at den vil se ut som Proust og Great Waronline-utstillingen som jeg siterte i begynnelsen av dette stykket.

I motsetning til Kolb-utgaven, som ble utgitt helt på fransk, vil den digitale utgaven gi plass til transkripsjoner og engelske oversettelser, som Proulx og Szylowicz vil anmode om via en open source source-sourcing-plattform utviklet av partnerne deres på Université Grenoble Alpes. Mens forskere pleide å formatere den eksakte teksten for å vise en ferdig tilstand (det som kalles en lineær transkripsjon), prøver mange forskere i dag å avsløre prosessen med å skrive ved å inkludere marginalia og emendations (diplomatisk transkripsjon). Crowdsourcing-plattformen vil romme begge former for transkripsjon samtidig, slik at leserne kan se de uferdige aspektene ved Prousts forfatterskap. Dette tekniske valget kan gjøre det mulig for lærde å lese arbeidet sitt annerledes: Proust la ofte til eller klargjorde sine kommentarer i et postscript som ellers ikke er synlige i en lineær transkripsjon.

Den digitale utgaven vil også gi leserne mulighet til å se Proust sin hånd gjennom brevskanninger. I tillegg til å formidle en følelse av auraen til et brev (som et materiell objekt), lar en digital kopi en leser ta hensyn til betingelsene for hans forfatterskap. "Prousts brev er ofte noe rotete, " forklarte Proulx. "Håndskriften hans er ofte vanskelig å lese, han skritter noen ganger i kantene eller til og med mellom linjene. Bilder, når de er tilgjengelige, gir en bedre følelse av brevet slik mottakeren ville ha opplevd det: en ofte oppjaget missiv fra en komplisert Mann."

"Prousts fingerferdighet utvikler seg over tid, fra barndomsbrev, til hans 'dandy' år, når han bevisst begynner å utvikle en særegen hånd, med nysgjerrige c-er som strekker seg under følgende brev, " la Szylowicz til. "I de siste ukene av livet hans er Proust, som da er svekket av astma og lungebetennelse, ikke i stand til å snakke og redusert til å skrive små notater til på papirhugger eller på baksiden av bokstaver, i en tydelig ristende hånd." (Henvis til et eksempel her.)

Tilgjengeligheten av bilder og forskjellige transkripsjonspraksis gir nye måter å oppleve Proust som undergraver forestillingen om en monumental forfatter, men som også avslører, med ordene til Proulx, en komplisert mann. Forfattere må få øyeblikk av skrøpelighet: å nekte dem, det er å nekte dem menneskeheten og å praktisere hagiografi.

Til slutt, og kanskje viktigst, inviterer en digital utgave nye deltakere til tekstredigering. Det vil si at mens Kolbs utgave har tjent lærde godt, krever kompleksiteten i en digital utgave nye former for kompetanse og deltakelse: kuratorer, forskere og lærde, absolutt, men også teknologer, transkripsjoner, oversettere og studenter. Å verve studenter i redigeringsprosessen er ikke bare en nyttig pedagogisk øvelse; det vil sannsynligvis gi nye funn, som Proulx og studentene demonstrerer med sin nettutstilling.